Jeg er fristet til å tru at det er flere av oss som ikke akkurat elsker å være så perfekte hele tiden. Pliktoppfyllende som de beste. Uff jeg roter det ofte til for så å styrtrydde i livet rett før det går ut på dato. Piffe opp smaken og tilføye noen ferske ingredienser. Det går for en stund til. Jeg blir omsider litt glad. Jeg har så godt av å se folk. De får meg til å glemme hvor synd det er på meg. Jeg er lat, sliten, bedagelig og trett. Liker best å synge og feste.  Rusen er mitt sveverom.  Der mister tyngdekraften sin mening.  Kan jeg få noen medisiner?  Piloten er rask.  Høsten tar fargene ut av meg og jeg faller til bakken som et blad, daler frem, og tilbake. Frem og tilnake.  Virker som om jeg faller langsomt, etter 2 minutter viser det seg at jeg ligger helt nede.  Alle rede.  Så blir det kaldt og mørkt.  Jeg føler meg død.  Vil vekk.  Kan noen bakterier og sopp snart fortære mitt legeme så jeg blir næring til jorden?  Kan vinteren fryse mitt sinn så jeg får dvele i min vintedvale?  Tiden virker så mye raskere på meg da, frelsende.  For våren kommer jo alltid så breskt på.  Men ikke nå.  Jeg er ikke i dvale.  For jeg er ikke bundet av naturen.  Jeg er jo et menneske.  Og mennesker får ikke ta seg fri når vinteren kommer.  Vi må etter kulturens krav, slave som våre foredre i gammel tro om at vi ellers vil fryse eller sulte ihjel på vinteren. Sylte, salte, røke, speke, tørke og vaske.  Når skal jeg få fred da?  Kan jeg få dø litt nå?  For så å stå opp igjen om våren?  Ikke spare all min død til en storslått og endelig en.  Jeg vil ta forkudd på oppvåkningen.  Jeg vil ha litt nå.  Kan noen engler her et sted, løfte meg, slipp meg inn, jeg vil hjem.  La dimensjonene åpne seg.  Gi meg klarhet og kraft.  La meg få opplysthet.  Jeg ser så gjerne, føler, flyr.  Nyfødt.